Vi savner så inderlig mye uten å vite hva vi egentlig trengte. Savnet som skal tilfredstille det som er vår Tomhet. Kunne vi bare fylle dette rommet så ville vi være det vi kaller lykkelige. Og klarer vi bare det, så skal alt ta så mange og nye flotte vendinger i livet. Ja, vi savner helt til vi er utmattede. Trøtte av å savne. Vi gir til slutt opp. Vi resignerer. Vi gir faen. Kunne ikke bare det ha hendt noe som fylte oss opp, tenker vi. Bitterheten kommer alltid uforberedt på oss. Men det er ikke bitterhet i våre hoder selvfølgelig. Det må jo være at alt er urettferdig? Så går vi slik, med maskene våre. Sterke og selvsøkende individer uten å vise savn. Vi skjuler en ensomhet som er så sterk at om noen skulle se det ville vi uansett nektet. Så hva gjør vi med det?

Det er klart.
Jeg ser det for meg

som natten.

Ingen velger av fri vilje uten Fornuft.
Og der ligger jo Alt.

Jeg ser det helt klart.
Akkurat som natten.