?

Nå...?

Hvordan vil du jeg skal rive meg bort i fra Begjærets fiende Fornuften?

Hvordan skulle da jeg, denne synderen med et skrøpelig tempel,

kaste mine laster på havet? Fornuften roper ustanselig med sine skjærende stemmer

og ryster mine pilarer. Min Taushet, min forsiktighet, mitt måtehold og min barmhjertighet,

er alle imot meg og gjør meg svakere. Så jeg sier til deg Fornuft...Hvordan vil du vi skal skilles?

Kan vi skilles? Si meg hvilken oppfyllelse må nødvendigs komme?

Jeg hater deg mens du elsker meg. Er det ikke påfallende at vi to skulle kjempe i samme

legeme? I det store univers hadde vi aldri stått side om side. Vi hadde kjempet som krigere for å

drepe hverandre. Jeg hater deg og du elsker meg. Ja, er det ikke påfallende...

Opphavet

Der jeg kommer fra

der jeg har mitt opphav

og gråt fordi du valgte noe annet enn min vei,

-Der har jeg skutt ned mine røtter

og venter på den som vandrer uten egen vilje,

Hogstmannen.

Der lever jeg i fasthet

med et ego stort nok til å  romme Denne verden.

Fornuftens fiende

Å, mine barn, hør min gråt.

For dere vandrer mot lenkene i taushet.

Stemmer som taler i vakre melodier, 

leder deg til tiggerens marked.

Stemmen, som er din,

kan snart aldri høres blandt mylderet av Verdens gleder,

og den er blitt Fonuftens fiende.

Selvhatet  lurer i dine egne rom og speil.

Verdens tanker slapp du inn i sjelens hus.

Og dine egne, luftet ut i tvilens bakgård.

Dine verdier manglet vannfør verden talte.

De døde der inne, i fanget til Håp.

Årene skrumpet hen til alt liv visnet bort til Død.

Intet er her og Følelsen taker ikke mer.

Det er stille. Brønnen er tom.

Solen titter på.

Enda en gang...

-kommer solen.