Å, mine barn, hør min gråt.
For dere vandrer mot lenkene i taushet.
Stemmer som taler i vakre melodier,
leder deg til tiggerens marked.
Stemmen, som er din,
kan snart aldri høres blandt mylderet av Verdens gleder,
og den er blitt Fonuftens fiende.
Selvhatet lurer i dine egne rom og speil.
Verdens tanker slapp du inn i sjelens hus.
Og dine egne, luftet ut i tvilens bakgård.
Dine verdier manglet vannfør verden talte.
De døde der inne, i fanget til Håp.
Årene skrumpet hen til alt liv visnet bort til Død.
Intet er her og Følelsen taker ikke mer.
Det er stille. Brønnen er tom.
Solen titter på.
Enda en gang...
-kommer solen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar