Sangen

De spiller sangen.
Sangen som tar bort alle mine tårer.
Sangen som sorgen kveles ved.
Sangen som jeg kjenner.

Dette er sangen som er kommet
for å hente meg hjem.

Vuggen

Tenk å ligge i en vugge
akkurat i dette øyeblikk.

Se opp på alle plastikkfigurene
som henger å dingler i taket.

Uvitende om det som ligger
å venter på deg...Fremtiden.
Alt det uvesentlige
du ikke vet om.

"Tenk visst plastikkfigurene ramler ned.
Får ikke håpe det..."

For den urett du føler deg voldet
skal du vedvare i ditt hjerte,
slik at når din dom skal falle,
kan du med den samme urett,
finne rettferd og tilgivelse.

Men ikke la dette bli en sak
som opptar din dyrebare tid.
For Tiden er alt du har igjen.

Å se meg gråte i min egen vannspeiling
mens mine tårer faller i vannet,
og river mitt ansikt i syv tusen biter
- gjør mitt hjerte taust.

Og opp av alt dette
hatet,
naken og bortkommet står jeg

nyfødt.

Som en Reisende til Livet,
og tålmodig venter jeg på Herren.
I all evighet.

Kan du Se?
Ropet....

I det jeg toer mine hender
faller dette Intet
bort

- og i nøden hører jeg dette ropet
i fra Altet.

Røster spres i blodet.
Kan du Høre?

Tanken...

Flyvende gjennom landskapet
i all min nakenhet
- farer jeg vilt
og rolig.

Smerten av Frihet
taler meg mildt i mot.

Denne tvang er mitt landskaps teppe
tungpustet av vinter

- står jeg igjen

bortkommet til verden.
Jeg sprenges.

Dette er mitt tog
i Livet.

Så hører jeg disse stemmene.
Om og om igjen.
Og hele universet taler til meg.

Mitt arbeid,
- jeg er en Spire.
en spire i min egen ungdom.

Og jeg synger.
Jeg synger mine drømmer.

Om og om igjen.

Det er å finne det rette spørsmålet
som allerede har det rette svaret,
og hvor duselv stiller spørsmålet,
like så du gir svaret som er det unike
med den problemstillingen
du gir deg ut for å ha.

Du er spørsmålet, svaret og problemet.
Ikke noe annet.

Hva gjør du?

Jeg sanker modig mine dyder.
for jeg er en enslig tanke.

San jeg ødsler skammens ynde,
ser jeg en annen retning.

Mitt vesen hører skjelvende stemmer
som vil flykte i gjemsel.

Nå trer jeg av meg for Makten.
Jeg legger en sanning til min lengsel.

Enda må jeg tolke det avmakten bringer.
For Det er sorg...

( Skrevet på Cafè Glipp i Kristiansand.
Det var vanlig cola og lasagnetid. Var ekstremt mye folk utforbi og skjønte ikke hvorfor.
Tears in heaven kom på radioen. Åpnet avisen og så at i dag var det begravelse til
Stine Sofie. Da kom dette til meg. Ble bare litt stum, med lasagne i munnen )


"Min tungekveles
og min røst er gjemt"

"Min tanke stivner
og min Ånd er tom"

Offerets lykke

Jeg mener og hevder fortsatt
at den forsakelsen du gir,
i håp om en allerede planlagt lykke,
må være av ærlig hensikt til deg selv.

For du må skjønne kun dette for å lykkes;
at dette Offer
må tilæres din samvittighet
til stien du vandrer på nå.
Ikke til veien du så sannsynlig
kommer til å velge.

Se;- jeg reiser med noe ukjent
for å lete etter det som er kjent.
Jeg må finne
for å skjønne hva jeg ikke skjønner.
Ser du nå hva jeg søker?
Når jeg mister det jeg alltid ønsket,
kan jeg da ha medlidenhet? Nei!
Gjør jeg ikke en forandring...
Sår jeg ikke et ønske, vil jeg aldri mer leve igjen.
Om jeg ikke gir etter Makten, og ser et Håp,
da skal du fryde deg, i og med min velsignelse.
Men om jeg finner...
da skal vi bryte ned for så å bygge opp.
Alt etter det mente ønsket.

For bare da har vi blitt kjent.

Så om jeg til tider måtte nekte min uskyld,
så vill jeg da gjort bot for denne samvittigheten
som forderver oss. For om dette er ditt eneste
ultimatum, så er jeg allerede på mine knær.
Men om dine valg består av slik ærgjerrighet som mine,
så forlat oss disse muligheter til å forenes.
Forlat dine synder og jeg skal forlate mine.
Men for all del, min kjære,
gi oss en siste mulighet, i all antakelse,
at vi gjør hver vårt for å lykkes.
Det er å være elsket.

Skjøgens dans

Jammer fyller tomrommet
og min sjel er besteget
av begjær.

Denne pauseløse valsen
skal være den siste.

Jeg er skånsom med Fornuft
og uærligheten synger.

en to tre
en to tre

Ja, jeg prøver

jeg prøver så hardt jeg kan.

Men å fly til Frihet med en brukket vinger er ikke alltid like lett.

Mennesker

Jeg liker ikke mennesker

mennesker er forenkle

primitive individer

i en selvkonstruert verden.

Selvrespekten forsvant

der

med Tiden

Tiden?

- tid er alt de har igjen.

"Det er alt for liten tid", sier de.

De Har ingenting,

De Eier ingenting.

Nei

La oss stå sammen mot menneskeheten.

En ny dag - Velkommen.

-Pulsen øker i tåkeløftet.
-hastige og fremmede mennesker,
med tunge byrder
kommer løpende mot angiverne.
De fengsles av den samme pulsen.
Nasjonen øker andrenalinet.
Fysikkens veiledre roper i gullets trygghet.
Fete er vinrankenes politikk.
Gråtende stiger verdien for hjemmets lune trygghet,
der barnets lek i marmor erstattes
av det store Intet.
Gatene blir rastløse
og Frykten blir en kaffe.
En pause på slagmarken.

Det er klart - sikten til skyene
begjæres kun av Utstøtte.
Kvinner skriker og menn dukker.
Bygd, byer og land
vrir om nøkkelen
starter motorene.
Det er mandag i verden
og Tåken er borte.
For en stund.

Velkommen.

Menneskets bedrag

Det er med ditt sinn
som det er med vannspeilingen isanden.
Hør, du menneske.

Du fører tungen din
lik leirras og fløte.
Du både ødelegger og smigrer.

Din fornuft bederves
og deres hjem er lunefulle.
Løgnens overgåelse
av en annen
er som avtagende bølger,
De stillner. Kommer og kommer.
Og kommer igjen.
Den smerte er blitt opium.

Hør, du menneske.
Redselen for blottleggelse er så stor.
Speilet i gåten om bedraget.
Det er ditt eget speil
men du kan ikke se det med ditt sløvet sinn.

Aldri mer skal dere forstå.
Aldri mer erindre følelsen av sanhhet.
For Sannheten er bedraget.

Han sitter nede
nedslått.

Forsømt av hardhet
og de gode ord glemmes raskt
- Før de kom til han.

Gråkvalt og tung
men uten tårer
ser han opp på meg.

Klokkene stoppes av kvalthet
- for tiden ved tunge blikk.
Herren lar verden se disse Stille tårene
som renner fra ansikt til ansikt
i smerte.

Vannet ser blodet komme.
Blandes.
Det Rene er ikke rent lenger.

Jeg ønsker livets høst
men dette er våren som taler.
en ny sommer kommer.

Hn reiser seg
uten hjelp

av meg

kommer Skam,


Boten for min sjels nederlag
skal betales ved min fraværende hånd,

I stillhet skal jeg lide
enda en gang.

Vi tar hverandres hender
og går bort,

Tause tankers vekt
- tunge og svake ord
i tilgivelse
gir vi et samtykke om fred.

For mange ganger
vil jeg falle.

Kroppen rives
i biter som spres
der sorgen hersker
ser jeg kun mørke.

Anfektet
av Herren som smiler
mot solen
som går ned.

Det er tålt
i smertens lidenskap
på grensen til død
sitter sjelen.

Det tomme
fraværende savn
som lengter etter fortid
gavner min tanke.

Det gode er glemt.

I dag falt regner
som hundre velsignelser
ja
som syv hundre velsignelser

- og jeg stoppet opp.

Kikket rundt meg
enda en gang

følte
prøvde

-Ingenting...

jeg følte ingenting.
jeg stod utenfor
meg

Men jeg hørte.
jeg hørte stemmer
ja
syv hundre stemmer
i regnet, - ja.

I dag falt regnet.

Min bror talte om Jag etter vind.
Jeg er her for å tale om Jag etter Tid.

Frykt du ulykkelig menneske.
Frykt ditt hastige steg,
ditt blikk på gull. For tiden er enn ikke her.
Den venter til ditt skattkammer flyter over.
Da kommer den.
Da er Tiden inne.

Ja, frykt Tiden. Den bærer løfter med seg.
Løfter om tap, lidelse, sorg
og ensomhet. Ja Tiden vil finne ditt lønnkammer.
Den vil knuse din fortjeneste og spre gullet over havet.

Ja,dette sier jeg.
Frykt Tiden.

Mennesket og Liljen

Det sies om mennesket
som ikke streber og ikke virker
at de sover som liljen i vannet.

Jeg sier de streber og virker
for kun å våkne og så blomstre.
De ser solen der de lager sine broer
for den Trefoldige Byggmester.
Deres eneste mål er å Blomstre
i all Tillfredshet som gagner.

Dette sier jeg dere.
Den mest tause livsform
skal være den Betydeligste.

Sannelig sier jeg dere.
Dere samler dere og holder liv i et håp
som har sin opprinnelse i ønsker.
Ønsker om at han som skriver historien
må komme. Dere rådfører dere med lærde.
Roper etter en fortelling som ikke ender,
slik dere vet at den gjør.

Dere har tanker om en slutt med gode følelser.
Følelser dere ikke kjenner.

Sannelig sier jeg dere...mennesker i flokk.
Se deg ikke etter endinger uten meg.
Tro ikke på lærde som sier luft ikke kan bli til sot.
Ei ikke, et eneste håp
uten meg.

Hør meg, menneske i flokk.
Tiden kan komme da du taler
med skjelvende ord
og tenkende med frykt.

For Håpet er forvekslende lik din Tro.

Jeg taler om kjærligheten
som om jeg Begriper den
og kjenner den.
Jeg sier: "Slik mitt legeme trenger vann
trenger sjelen kjærtlighet.
Slik dere trenger meg,
trenger jeg dere"

Det er kjærligheten jeg kjenner.
Men min sjel er alikevel tørst.
Og Her ender forstanden i mitt hjerte.
Ser dere?

Ser dere ikke at Kjærligheten kler meg like mye naken
som dere?

Også jeg står blottstilt for Faderen
slik som dere,mine søsken.
jeg er bare gått i Ly av vinden.
For en tid.

Bare jeg kunnelføte deg opp å si

Se her,søsken!
Her er kjærligheten.
I disse hender hviler Lidenskapen.

Sannhetetn kjemper om oss
med Kjærligheten som medalje.
Så ha miskunn over urett
og den skjødesløses feil, alle som en.

Kjære, mine barn lider.
Døm meg ikke skyldfri
fra din Sjels urenheter.

For Jeg er
Smerten

Så nå skal jeg Se
- kikke inn i meg selv.
Søke roen

finne fred.

Men uro stiger

og jeg er sint!
- For jeg hører Intet
og ser intet.

Så tausheten er ingen venn.

Rommene er fylte til randen av tårer.
renner ut
som stille elver.
Forløsning.

Herre! Hva tenker du?
Hva sier du til dem?
Forlatte og svake...
hyller vi deg

I stillhet.

Lengselssavnet

flytende tanker

drivende hjem

til trygghet

Savnet av Mor
Savnet av Far

som roper på barnet

Hjemmet er langt borte
mor er opptatt.

Barnet gråter alene.

Det Syke Mennesket

Det syke mennesket lever stormfult
stille roper det ut sin lengsel.

Dag og natt er borte
de forsvantmed krampene
og kun veèr måler tid.

"Den egne Herres" kraft og motstand
ebber ut i høstens farvespill

for alt er hvitt snart.
Døden er ingen gjest
den er ingen venn.

Den er Snylterens redskap
et segl uten historie.
Viljen til liv setter seg aldri ned
den hviler ikke i sengen.
Den er stormen som dytter løvet til bakken.

Det syke mennesket er det Levende mennesket.
Det syke mennesket lever livet ansvarlig
men uten byrder.

Medisinen er Frykt.

Sjelens rengjøring

Jeg vasker mine synder
vender dem i Lut.

Et vaskefat
fylt med tårer
renner over

og til jorden faller det

lik regn.


Løpende

som vinden
snur jeg meg

og ser solen i en sprekk

skinne på regndråpene
fallende
av min kropp.

Jeg har vasket mine synder.
-Til jorden faller de

som regn
og lik gresset

dør de.